I går var det 17.mai og det blei feiret med en tur på stranda (samme strand som på et tidligere blogginnlegg). Hurra for Norge, 17.mai og olje og alt det derre der. Da solen hadde sendt sine sterkeste stråler for dagen bestemte vi oss for å begynne turen tilbake. Med litt "uflaks" endte vi på feil sti. En blindsti, faktisk. Men som det heter er det en skam og snu så vi fortsatte, sikre på at vi tilslutt ville møte stien vi egentlig skulle følge. Men nei, istedet ble stien smalere og smalere før den bare stoppet. Greit nok det, vi gikk sikkert bare tre-fire minutt i feil retning, ingen skade skjedd. Igjen, nei. Den prikkete, noe stikkende følelsen på leggen, som jeg trodde var saltet fra min egen svette, var en hel drøss av mygg og/eller andre blodsugende insekter. Jeg klapset og slo meg selv febrilsk over hele kroppen for så å øke tempoet ti hakk. Vekk herfra, takk!Det var ikke før idag tidlig alle stikkene hadde utviklet seg til røde, kløende hevelser. Omtrent tretti bare på leggene pluss fem på arm og overkropp er resultatet. Neste gang følger jeg den sikre stien.
2 kommentarer:
Det er noe fundamental galt med en sti som bare stopper(det vil si om den ikke stopper ved et utsiktspunkt eller annen seerverdighet). Like rart som en hund som bjeffer på innpust.
Mulig det hviler en forbannelse over den stien, og ingen er kommet lenger enn det dere gjorde. En blodsugende innsektsbitt-forbannelse. Mo-ha.
Det var ganske enkelt en utspekulert felle planlagt av Hong Kong`s mange blodsugende småinger og ment for intetanende kroppinger med mye blod.
Legg inn en kommentar